En la casa

Ja da er vi kommet til Todos Santos, 2800 meter eller no over havet, og startet paa spraakskole. Vi bor alle sammen i familier, noe som helt klart er en ny opplevelse.

Jeg bor sammen med Lucio og Sarah, og deres barn Franc paa 13 aar og Daniel paa 12, samt Luciero paa 2. Utrolig hyggelig familie, Lucio jobber som barneskolelaerer. Han smiler hele tiden noe som kan irritere Sarah, i anspente oeyeblikk da hun faar den klissvaate klesvasken veltende over seg. Sarah er husmor og lager maten til meg og resten av familien. Til og begynne med ganske kleint aa staa stille og ikke gjoere noe i fem minutter, noe jeg trodde skyldtes spansken min, men her i familien har man tid til aa koble ut en fem minutter.

Det er vel Luciero jeg har blitt best kjent med, vi spiser nemlig frokost sammen. Jeg bruker et lite gjoerne av bordet og hun bruker resten, pluss det meste av gulvet. Hun tror jeg er mentalt tilbakestaaende fordi jeg ikke kan spansk, og kaller meg noe tilsvarende likt Kiko, altsaa en eller annen mentalt tilbakestaande fyr paa TV. Resten av familien satte da maten i halsen og Luciero faar ris paa rumpa. Men hun spoer om mer ris, for hun er en toeffing.

Franc og Daniel er to utrolig soete gutter som har arvet smilingen fra faren sin. Vi har det med aa spise middag sammen (det er vanligvis rundt maaltidene det blir mest kommunikasjon). Jeg presterte med mine skrantende spansk kunnskaper aa forklare at "yo tengo un novio" (jeg har en guttekjaereste). Feilen ble ikke rettet opp foer jeg viste et bilde av Ingvild. De har vaert saa vennlige aa minne meg paa forskjellen paa novio og novia i etterkant flere ganger.

Kommunikasjonen i huset virker det som om helst skal foregaa med minst 2 etasjer mellom sender og mottaker. Badet er et avlukke med et vinduslem foran der man hvis man er saa heldig a staa i trappen under ser baade det ene og andre. Dusjen er overraskende varm helt til den blir overraskende kald, og jeg trives.

Haaper alle har det fint der hjemme og rundt omkring

Knut