Vera Cruz

Vi har naa vaert her i Guatemala i litt over 4 uker og i 1 av disse ukene har vi vaert saa heldig aa faatt bo paa fincaen Vera Cruz. For meg var dette den uken hvor jeg opplevde mest. Kanskje fordi dette oppholdet handlet om hvorfor jeg forst og fremst reiste nedover hit.

Det er nesten slik at paa mange maater er det litt vanskelig aa skrive om dette oppholdet fordi det gav saa mange nye inntrykk, baade paa godt og vondt. Men man faar gjore sitt beste med aa huske de gode stundene og laere fra de daarlige. For meg er de daarlige stundene ikke noe aa ta tak i her, ettersom det er saa utrolig mye annet aa fortelle om. Ettersom jeg bodde hos en familie som virkelig fikk meg til aa fole meg hjemme. Moren i huset som ble kaldt Goya maa vaere en av de mest omsorgsfulle personene jeg noen gang har mott, og det faar meg til aa tenke paa at selvfolgelig er jeg utrolig glad for aa kunne oppleve de tingene jeg gjor, men jeg setter enda litt mer pris paa aa mote disse nye menneksene.

Og om du naa tar et sekund og tenker deg om. Hvilke forestillinger har du om barn og skole i Guatemala? Jeg hadde mange, veldig mange. Og da vi endelig fikk lov til aa vaere med paa skolen, og jeg for min del fikk oppleve forste skoledag til lillebroren min paa Vera Cruz, var det veldig mye aa ta inn over seg. Jeg begynner jo aa bli gammel, og husker ikke min forste skoledag saa veldig godt, men det aa see Uri (lillebroren min) staa der og lyse av stolthet, ikke bare over den nye skriveboken sin, men ogsaa da laeren klappet han paa hodet og hilste paa han, det faar en til aa trekke smilebaandet ett hakk lenger. Og jeg merker at det er disse smaa tingene som virkelig oppmuntrer meg til aa jobbe med akkurat det jeg gjor.

Og for ikke aa snakke om all den energien disse barna har. Det forste jeg sa fra baksetet av pic-upen naar vi kom kjorende opp til Vera Cruz var: "Oi, saa mange onga." Og de ble bare fler og fler. Og sjenert var et ord som maatte ligge langt bak i ordlisten deres for allerede forste dagen lekte vi til langt etter det ble morkt og de skulle klemme og kose og bare holde rundt oss. De fulgte oss hjem og forventet virkelig aa se oss neste dag.

Vi ble ogsaa lagt merke til av alt og alle, men paa en saa positiv maate som mulig. Jeg elsker det faktum aa at jeg kan gaa rundt aa hilse paa alle og enhver som jeg faktisk aldri for har truffet, og jeg gjor en liten ekstra innsats for aa folge med om det er "buenas dias" eller "buenas tardes," og noen "buenos noches" var det ikke for da var vi i seng. Hadde dessuten noen heftige diskusjonen med en liten kompis jeg fant meg, at vi ikke var gringoer, gringoer var mennesker som kom fra USA, og jeg maatte pressisere at Norge og USA ikke akkurat var naboland, men etter en stund ble det mer til en liten intern ting mellom han og meg hvor jeg var gringa og han var gringo.

Var virkelig vemodig aa reise fra denne fincaen, hvor er der jeg har folt meg mest hjemme paa hele turen. Kommer til aa savne hvert eneste bitte lille menneske jeg traff der og kanskje jeg en gang vender tilbake dit.

Sist men ikke minst skal jeg hilse saa meget fra Bente:)

Og til slutt faar alle en stor reiseklem fra meg . . .