Etter tre dager med samling i Xela har alle elevene nå reist gruppevis til ulike kroker av landet på eget opplegg.
De kom fornøyde og ved godt mot til byen etter fulført feltarbeid, for tre dager med hygge, debriefing og aktiviteter.
Det gleder meg å se hvordan alle sammen møter enhver ny opplevelse med entusiasme, mot og positiv instilling. det gleder meg hvor mye de lærer, det gleder meg hvor mye de kommuniserer - med eller uten spansk. Det gleder meg å se den utviklingen alle elevene har vært gjennom, hver på sin måte.
Noen har blitt tøffere, andre mer utadvent, noen mer flesible, andre mer systematiske. Alle er de tålmodige og flinke til ta vare på hverandre.
Til alle venner, familie, medstudenter, lærere, kjærester eller hemmelige beundrere som leser denne bloggen for å holde seg oppdatert så vil jeg bare si: slapp av, vær stolte og gled dere til all oppdatering og alle bilder dere kan få (se) når de vender snuten hjemover mot Norge.
Med vennlig hilsen, en meget stolt (og ganske trist for at det snart er slutt) assistent
Marianne Gulli
lørdag 7. februar 2009
mandag 2. februar 2009
Det var en gang...
hei og hopp!
Ingvild, haavard sindre og jeg har igjen kommet til Xela. Vi har vaert 5 dager hos den fantastiske familien til Brigida som bor paa et bittelite sted som heter piedra de fuego (ildsteinen, pga all flintsteinen som er aa finne der). Brigidas familie, som bestaar av moren, faren, soesteren og datteren til Brigida, er boender uten jord (altsaa ikke mye jord), og det er jo folk som dette feltarbeidet vaart handler om.
Brigida er en tidligere utvekslingselev ved Sund, noe som blant annet betyr at hun kan litt norsk, pluss at hun har faatt smake tradisjonen med groet hver loerdagsmiddag. Noe hun egentlig kunne vaert for uten. Men hvordan det naa egentlig ble slik saa fant vi ut at det maatte vi jo proeve ut her. Saa vi dro inn til en liten by i naerheten for aa kjoepe inn ingrediensene, ogsaa pinlig klare over at ingen av oss hadde peiling paa hvordan man egentlig lage groet.
Faren til Brigida jobber i denne lille byen som skomaker, og har da derfor et knoettlite kontor der det som regel var alt for mye mennesker. Han har ogsaa engasjert seg i diverse organisasjoner, og har tidligere sittet i styret for kabawil, en av organisasjonene som jobber for aa bedre vilkaarene for boendene i Guatemala, og som har startet opp folkehogskolen som Sund samarbeider saa tett med. Han er naa leder for en asossiasjon som heter "assosiasjonen for utviklingen av indianderboenders rettigheter" som hjelper boender uten jord aa faa tak i jord samt faa tak i jord som det ikke er noen problemer rundt (er et vanlig problem at fincaeiere selger jord de egentlig ikke eier, for at det da etter betalingen har skjedd, kommer en annen fincaeier og hiver de ut.)
Altsaa, groeten ja. Sindre, Haavard og jeg satte i gang aa maale opp ris (som vi ikke helt viste om funket fordi maa man ha groetris eller?) ved hjelp av tomme halvlitersflasker, litt papir (trakt), en bolle for alt vi soelte til aa ha under, 12 kvinnelige tilskuere som stod rundt og latet som de gjorde noe veldig viktig (tydeligvis utilpasse over aa ha tre menn paa kjoekkenet). Risen skal altsaa kokes opp (med vann i), noe som skjedde over "komfyren", altsaa det aapne baalet. Vi foelte oss veldig gammelnorske. Det maa ogsaa nevnes at "kjoekkenhuset" ikke er svaere greiene, og det er for eksempel ikke noen pipe der. Jeg har en teori om at roeyken legger seg saapass hoyt at den gjennomsnittlige guatemaltekeren ikke merker den. Det gjorde derimot vi.
Aa koke groet gaar fortere enn man skal tro paa aapen flamme. Paa samme tid maatte vi ogsaa male kanelstengene vi hadde kjoept inn, litt eksotisk, men vanskeligere enn man skulle tro. Saa var det tid for aa spise. Haavard og jeg demonstrerte, foerst groeten (som vi var og er umaatelig stolte av), saa kanel og sukker (bare perlesukker, sukk) og deretter en klatt margarin paa toppen (altsaa ikke smoer, dobbeltsukk). Familien smilte (om det var et stivt smil vet vi ikke), og sa me gusta og spiste da opp. Haavard og jeg, med litt huskehjelp fra Sindre og "rensnakking" hjelp fra Brigida, fortalte historien om askeladden som kappaat med trollet. UTROLIG KUL OPPLEVELSE, anbefales til neste aars kull!
Ingvild, haavard sindre og jeg har igjen kommet til Xela. Vi har vaert 5 dager hos den fantastiske familien til Brigida som bor paa et bittelite sted som heter piedra de fuego (ildsteinen, pga all flintsteinen som er aa finne der). Brigidas familie, som bestaar av moren, faren, soesteren og datteren til Brigida, er boender uten jord (altsaa ikke mye jord), og det er jo folk som dette feltarbeidet vaart handler om.
Brigida er en tidligere utvekslingselev ved Sund, noe som blant annet betyr at hun kan litt norsk, pluss at hun har faatt smake tradisjonen med groet hver loerdagsmiddag. Noe hun egentlig kunne vaert for uten. Men hvordan det naa egentlig ble slik saa fant vi ut at det maatte vi jo proeve ut her. Saa vi dro inn til en liten by i naerheten for aa kjoepe inn ingrediensene, ogsaa pinlig klare over at ingen av oss hadde peiling paa hvordan man egentlig lage groet.
Faren til Brigida jobber i denne lille byen som skomaker, og har da derfor et knoettlite kontor der det som regel var alt for mye mennesker. Han har ogsaa engasjert seg i diverse organisasjoner, og har tidligere sittet i styret for kabawil, en av organisasjonene som jobber for aa bedre vilkaarene for boendene i Guatemala, og som har startet opp folkehogskolen som Sund samarbeider saa tett med. Han er naa leder for en asossiasjon som heter "assosiasjonen for utviklingen av indianderboenders rettigheter" som hjelper boender uten jord aa faa tak i jord samt faa tak i jord som det ikke er noen problemer rundt (er et vanlig problem at fincaeiere selger jord de egentlig ikke eier, for at det da etter betalingen har skjedd, kommer en annen fincaeier og hiver de ut.)
Altsaa, groeten ja. Sindre, Haavard og jeg satte i gang aa maale opp ris (som vi ikke helt viste om funket fordi maa man ha groetris eller?) ved hjelp av tomme halvlitersflasker, litt papir (trakt), en bolle for alt vi soelte til aa ha under, 12 kvinnelige tilskuere som stod rundt og latet som de gjorde noe veldig viktig (tydeligvis utilpasse over aa ha tre menn paa kjoekkenet). Risen skal altsaa kokes opp (med vann i), noe som skjedde over "komfyren", altsaa det aapne baalet. Vi foelte oss veldig gammelnorske. Det maa ogsaa nevnes at "kjoekkenhuset" ikke er svaere greiene, og det er for eksempel ikke noen pipe der. Jeg har en teori om at roeyken legger seg saapass hoyt at den gjennomsnittlige guatemaltekeren ikke merker den. Det gjorde derimot vi.
Aa koke groet gaar fortere enn man skal tro paa aapen flamme. Paa samme tid maatte vi ogsaa male kanelstengene vi hadde kjoept inn, litt eksotisk, men vanskeligere enn man skulle tro. Saa var det tid for aa spise. Haavard og jeg demonstrerte, foerst groeten (som vi var og er umaatelig stolte av), saa kanel og sukker (bare perlesukker, sukk) og deretter en klatt margarin paa toppen (altsaa ikke smoer, dobbeltsukk). Familien smilte (om det var et stivt smil vet vi ikke), og sa me gusta og spiste da opp. Haavard og jeg, med litt huskehjelp fra Sindre og "rensnakking" hjelp fra Brigida, fortalte historien om askeladden som kappaat med trollet. UTROLIG KUL OPPLEVELSE, anbefales til neste aars kull!
Tortillas
Jorden til Brigidas familien ligger en times gaatur vekke fra huset deres. Gaaturen synes iallefall jeg var vell saa tung som selve arbeidet. Stien vi gikk gikk nemlig veldig mye opp og ned. I tillegg hadde vi to kuer, en hest og en hund paa slep.
Dette er den foerste dagen paa arbeid sammen med familien. Her skal vi spise lunsj som Brigida og jeg har laget mens Sindre og Haavard rydda et jordstykke.
Aa lage tortillas er ikke saa lett som man kunne tro! Dyp konsentrasjon for min del. Jeg fant iallefall et knep for mine tortillaser som havna paa bakkken.... Hunden var nemlig veldig glad i tortillasdeig. Brigida i bakgrunnen var en kloepper!
Haavard faar tortillasen til.
De hadde ikke stekeplate eller ovn i familien, men brukte ild til all matlaging.
Datteren og broren til Brigida. Utrolig skjoenne folk.
Datteren var sinnsvakt redd for oss hoeye, hvite og rare mennesker. Bare ved aa vaere i naerheten kunne faa hene til aa hylgrine.
Dette er den foerste dagen paa arbeid sammen med familien. Her skal vi spise lunsj som Brigida og jeg har laget mens Sindre og Haavard rydda et jordstykke.
Aa lage tortillas er ikke saa lett som man kunne tro! Dyp konsentrasjon for min del. Jeg fant iallefall et knep for mine tortillaser som havna paa bakkken.... Hunden var nemlig veldig glad i tortillasdeig. Brigida i bakgrunnen var en kloepper!
Haavard faar tortillasen til.
De hadde ikke stekeplate eller ovn i familien, men brukte ild til all matlaging.
Datteren og broren til Brigida. Utrolig skjoenne folk.
Datteren var sinnsvakt redd for oss hoeye, hvite og rare mennesker. Bare ved aa vaere i naerheten kunne faa hene til aa hylgrine.
Tenk paa det!
Naa har vi soren meg opplevd det ogsaa, min store, store drom!
Aa vaakne opp midt i regnskogen dinglende i en hengekoye til lyden av verdens mektigste rost, en morgenfrisk, levende regnskog med sine hylende aper, brolende jaguarer og skravlete fugler i tusenfold.
Ogsaa den folelsen av aa vandre barbeint paa den gamle jorda midt i alt det gronne, ogsa plutselig aapenbarer det seg en kjempediger pyramide som ser ut som den har dalt ned fra himmelen...
Ogsaa klatre opp paa pyramiden, og se! Hva ser vi??? Et hav av gront, av skog, saa langt oye kan se.
Ogsaa ble vi vist rundt i jungelen, av en indianer, Mino het han visst, som visste alt om jungelens hemmeligheter og kunne alle slags dyrespraak. Han viste oss hvilke planter som var egnet til hva, og jeg fikk god bruk for en som het Sancta Maria, som hjelper mot loppebitt.
Jeg er i den syvende eller muligens aattende himmel, dette er noe av det storste jeg har opplebd noensinne. Maa tilbake.Maa tilbake.
Aa vaakne opp midt i regnskogen dinglende i en hengekoye til lyden av verdens mektigste rost, en morgenfrisk, levende regnskog med sine hylende aper, brolende jaguarer og skravlete fugler i tusenfold.
Ogsaa den folelsen av aa vandre barbeint paa den gamle jorda midt i alt det gronne, ogsa plutselig aapenbarer det seg en kjempediger pyramide som ser ut som den har dalt ned fra himmelen...
Ogsaa klatre opp paa pyramiden, og se! Hva ser vi??? Et hav av gront, av skog, saa langt oye kan se.
Ogsaa ble vi vist rundt i jungelen, av en indianer, Mino het han visst, som visste alt om jungelens hemmeligheter og kunne alle slags dyrespraak. Han viste oss hvilke planter som var egnet til hva, og jeg fikk god bruk for en som het Sancta Maria, som hjelper mot loppebitt.
Jeg er i den syvende eller muligens aattende himmel, dette er noe av det storste jeg har opplebd noensinne. Maa tilbake.Maa tilbake.
lørdag 31. januar 2009
Fuera Montana
Paa vei fra San Marcos til Xela er det mye fjellsidene. Paa fjellsidene her i Guatemala er det endel graffiti. Ikke graffiti som i Norge, tilsynelatende laget av opproersk undgdom som nekter aa akseptere at veggene bare er for reklameplakater. Nope - her er det valgreklame. Hauger av partilogoer og navn som males paa steinflater eller andre flater som er mulige aa bruke langs veien.
Men paa vei fra San Marcos til Xela saa jeg ogsaa en annnen mye mer amatoermessig graffiti. Her sto det enkelt og greit skrevet "Fuera Montana". Paa norsk betyr dette "Ut Montana". Etter 5 dager hos Brigida og hennes familie vet jeg godt hvem Montana er og hvorfor de boer ut av Guatemala.
Montana Exploradora de Guatemala er et Canadisk gruveselskap som har funnet ut at det finnes gull i omraadet der Brigida og familien bor. Dermed har de kjoept jorda til flere boender til en ganske god pris, og satt i gang gruvedriften. Men desverre krever gruvedriften mye vann og Montana har pumpa opp alt grunnvannet i omraadet de er i... Selvfoelgelig skaper dette store problemer for boendene og andre innbyggere i omraadet.
Fylkene i Guatemala er delvis autonome, og en kommune i Guatemala har vedtatt at de ikke vil ha Montana i sin kommune. Det er fordi de mener selskapet ikke gavner kommunen paa noen maate. Men staten har protestert paa dette, og staten Guatemala kan overstyre kommunene. Det kan de gjoere hvis de mener at selskapets tilstedevaerlese i kommunen gavner hele landet. Naa er det en tvist mellom kommunen og staten, og saken blir diskutert innenfor lukkede doerer.
Hoeyst sannsynlig har nok noen i Guatemalas regjering eierinteresser i selskapet Montana.
Men paa vei fra San Marcos til Xela saa jeg ogsaa en annnen mye mer amatoermessig graffiti. Her sto det enkelt og greit skrevet "Fuera Montana". Paa norsk betyr dette "Ut Montana". Etter 5 dager hos Brigida og hennes familie vet jeg godt hvem Montana er og hvorfor de boer ut av Guatemala.
Montana Exploradora de Guatemala er et Canadisk gruveselskap som har funnet ut at det finnes gull i omraadet der Brigida og familien bor. Dermed har de kjoept jorda til flere boender til en ganske god pris, og satt i gang gruvedriften. Men desverre krever gruvedriften mye vann og Montana har pumpa opp alt grunnvannet i omraadet de er i... Selvfoelgelig skaper dette store problemer for boendene og andre innbyggere i omraadet.
Fylkene i Guatemala er delvis autonome, og en kommune i Guatemala har vedtatt at de ikke vil ha Montana i sin kommune. Det er fordi de mener selskapet ikke gavner kommunen paa noen maate. Men staten har protestert paa dette, og staten Guatemala kan overstyre kommunene. Det kan de gjoere hvis de mener at selskapets tilstedevaerlese i kommunen gavner hele landet. Naa er det en tvist mellom kommunen og staten, og saken blir diskutert innenfor lukkede doerer.
Hoeyst sannsynlig har nok noen i Guatemalas regjering eierinteresser i selskapet Montana.
Manuelt gardsbruk!
Det slutter aldri å overraske meg kor annleis gardsbruk er her i forhold til Noreg samtidig som mykje er likt.
Det er lammetid her som alle andre steder men i i desember og januar! It`s not right I tells ya!!!
Alt foregår også for hand naturlig nok sidan mykje av jorda tilgjengeleg er umuleg å komme fram til med traktor. Dette gjer arbeidet hardt. Det å for eiksempel frakte 2 mål (5 cuerdas trur eg er det samme som 2 mål) med korn som du har slått for hand, ein avstand som det tar ein time å gå er nokså hardt.
Vi har og fått vaere med på å rydde to jordlappa for hand. Det å bli kvitt vegetasjone går greitt, det å flytte store steinar og bli kvitt store vedstubbar går nokså greitt men naar du so skal vende hard jord i steikande sol med handreiskapar, det er tungt. Eg trur eg hadde greidd å gjere det betre i Noreg utan den solstyeiken.
Ellers har vi fått vende kumøkk som seinare skal brukas til gjødsling av maisåker. Det er ein ganskje spesiell opplevelse å merke at eit vindkast fyller auga, munnen og nasebora med skit, bokstaveleg talt. Samtidig er dei flottaste opplevelsane eg har hatt på turen er når eg har stått og sett på den rydda jordlappen, møkkhaugen området med fylte insektsfeller og tenkt "Detta kan eg ta litt av aera for"
Eg liker det å arbeide her men eg kan ikkje tru at folk ikkje har sliter seg beint i hjel av å gjaere dette kvar einaste dag. Eg trur eg hadde låge beint ut på ryggen etter tre veker.
Eg har kunn respekt for bønder i dette landet.
Det er lammetid her som alle andre steder men i i desember og januar! It`s not right I tells ya!!!
Alt foregår også for hand naturlig nok sidan mykje av jorda tilgjengeleg er umuleg å komme fram til med traktor. Dette gjer arbeidet hardt. Det å for eiksempel frakte 2 mål (5 cuerdas trur eg er det samme som 2 mål) med korn som du har slått for hand, ein avstand som det tar ein time å gå er nokså hardt.
Vi har og fått vaere med på å rydde to jordlappa for hand. Det å bli kvitt vegetasjone går greitt, det å flytte store steinar og bli kvitt store vedstubbar går nokså greitt men naar du so skal vende hard jord i steikande sol med handreiskapar, det er tungt. Eg trur eg hadde greidd å gjere det betre i Noreg utan den solstyeiken.
Ellers har vi fått vende kumøkk som seinare skal brukas til gjødsling av maisåker. Det er ein ganskje spesiell opplevelse å merke at eit vindkast fyller auga, munnen og nasebora med skit, bokstaveleg talt. Samtidig er dei flottaste opplevelsane eg har hatt på turen er når eg har stått og sett på den rydda jordlappen, møkkhaugen området med fylte insektsfeller og tenkt "Detta kan eg ta litt av aera for"
Eg liker det å arbeide her men eg kan ikkje tru at folk ikkje har sliter seg beint i hjel av å gjaere dette kvar einaste dag. Eg trur eg hadde låge beint ut på ryggen etter tre veker.
Eg har kunn respekt for bønder i dette landet.
fredag 30. januar 2009
Vera Cruz
Vi har naa vaert her i Guatemala i litt over 4 uker og i 1 av disse ukene har vi vaert saa heldig aa faatt bo paa fincaen Vera Cruz. For meg var dette den uken hvor jeg opplevde mest. Kanskje fordi dette oppholdet handlet om hvorfor jeg forst og fremst reiste nedover hit.
Det er nesten slik at paa mange maater er det litt vanskelig aa skrive om dette oppholdet fordi det gav saa mange nye inntrykk, baade paa godt og vondt. Men man faar gjore sitt beste med aa huske de gode stundene og laere fra de daarlige. For meg er de daarlige stundene ikke noe aa ta tak i her, ettersom det er saa utrolig mye annet aa fortelle om. Ettersom jeg bodde hos en familie som virkelig fikk meg til aa fole meg hjemme. Moren i huset som ble kaldt Goya maa vaere en av de mest omsorgsfulle personene jeg noen gang har mott, og det faar meg til aa tenke paa at selvfolgelig er jeg utrolig glad for aa kunne oppleve de tingene jeg gjor, men jeg setter enda litt mer pris paa aa mote disse nye menneksene.
Og om du naa tar et sekund og tenker deg om. Hvilke forestillinger har du om barn og skole i Guatemala? Jeg hadde mange, veldig mange. Og da vi endelig fikk lov til aa vaere med paa skolen, og jeg for min del fikk oppleve forste skoledag til lillebroren min paa Vera Cruz, var det veldig mye aa ta inn over seg. Jeg begynner jo aa bli gammel, og husker ikke min forste skoledag saa veldig godt, men det aa see Uri (lillebroren min) staa der og lyse av stolthet, ikke bare over den nye skriveboken sin, men ogsaa da laeren klappet han paa hodet og hilste paa han, det faar en til aa trekke smilebaandet ett hakk lenger. Og jeg merker at det er disse smaa tingene som virkelig oppmuntrer meg til aa jobbe med akkurat det jeg gjor.
Og for ikke aa snakke om all den energien disse barna har. Det forste jeg sa fra baksetet av pic-upen naar vi kom kjorende opp til Vera Cruz var: "Oi, saa mange onga." Og de ble bare fler og fler. Og sjenert var et ord som maatte ligge langt bak i ordlisten deres for allerede forste dagen lekte vi til langt etter det ble morkt og de skulle klemme og kose og bare holde rundt oss. De fulgte oss hjem og forventet virkelig aa se oss neste dag.
Vi ble ogsaa lagt merke til av alt og alle, men paa en saa positiv maate som mulig. Jeg elsker det faktum aa at jeg kan gaa rundt aa hilse paa alle og enhver som jeg faktisk aldri for har truffet, og jeg gjor en liten ekstra innsats for aa folge med om det er "buenas dias" eller "buenas tardes," og noen "buenos noches" var det ikke for da var vi i seng. Hadde dessuten noen heftige diskusjonen med en liten kompis jeg fant meg, at vi ikke var gringoer, gringoer var mennesker som kom fra USA, og jeg maatte pressisere at Norge og USA ikke akkurat var naboland, men etter en stund ble det mer til en liten intern ting mellom han og meg hvor jeg var gringa og han var gringo.
Var virkelig vemodig aa reise fra denne fincaen, hvor er der jeg har folt meg mest hjemme paa hele turen. Kommer til aa savne hvert eneste bitte lille menneske jeg traff der og kanskje jeg en gang vender tilbake dit.
Sist men ikke minst skal jeg hilse saa meget fra Bente:)
Og til slutt faar alle en stor reiseklem fra meg . . .
Det er nesten slik at paa mange maater er det litt vanskelig aa skrive om dette oppholdet fordi det gav saa mange nye inntrykk, baade paa godt og vondt. Men man faar gjore sitt beste med aa huske de gode stundene og laere fra de daarlige. For meg er de daarlige stundene ikke noe aa ta tak i her, ettersom det er saa utrolig mye annet aa fortelle om. Ettersom jeg bodde hos en familie som virkelig fikk meg til aa fole meg hjemme. Moren i huset som ble kaldt Goya maa vaere en av de mest omsorgsfulle personene jeg noen gang har mott, og det faar meg til aa tenke paa at selvfolgelig er jeg utrolig glad for aa kunne oppleve de tingene jeg gjor, men jeg setter enda litt mer pris paa aa mote disse nye menneksene.
Og om du naa tar et sekund og tenker deg om. Hvilke forestillinger har du om barn og skole i Guatemala? Jeg hadde mange, veldig mange. Og da vi endelig fikk lov til aa vaere med paa skolen, og jeg for min del fikk oppleve forste skoledag til lillebroren min paa Vera Cruz, var det veldig mye aa ta inn over seg. Jeg begynner jo aa bli gammel, og husker ikke min forste skoledag saa veldig godt, men det aa see Uri (lillebroren min) staa der og lyse av stolthet, ikke bare over den nye skriveboken sin, men ogsaa da laeren klappet han paa hodet og hilste paa han, det faar en til aa trekke smilebaandet ett hakk lenger. Og jeg merker at det er disse smaa tingene som virkelig oppmuntrer meg til aa jobbe med akkurat det jeg gjor.
Og for ikke aa snakke om all den energien disse barna har. Det forste jeg sa fra baksetet av pic-upen naar vi kom kjorende opp til Vera Cruz var: "Oi, saa mange onga." Og de ble bare fler og fler. Og sjenert var et ord som maatte ligge langt bak i ordlisten deres for allerede forste dagen lekte vi til langt etter det ble morkt og de skulle klemme og kose og bare holde rundt oss. De fulgte oss hjem og forventet virkelig aa se oss neste dag.
Vi ble ogsaa lagt merke til av alt og alle, men paa en saa positiv maate som mulig. Jeg elsker det faktum aa at jeg kan gaa rundt aa hilse paa alle og enhver som jeg faktisk aldri for har truffet, og jeg gjor en liten ekstra innsats for aa folge med om det er "buenas dias" eller "buenas tardes," og noen "buenos noches" var det ikke for da var vi i seng. Hadde dessuten noen heftige diskusjonen med en liten kompis jeg fant meg, at vi ikke var gringoer, gringoer var mennesker som kom fra USA, og jeg maatte pressisere at Norge og USA ikke akkurat var naboland, men etter en stund ble det mer til en liten intern ting mellom han og meg hvor jeg var gringa og han var gringo.
Var virkelig vemodig aa reise fra denne fincaen, hvor er der jeg har folt meg mest hjemme paa hele turen. Kommer til aa savne hvert eneste bitte lille menneske jeg traff der og kanskje jeg en gang vender tilbake dit.
Sist men ikke minst skal jeg hilse saa meget fra Bente:)
Og til slutt faar alle en stor reiseklem fra meg . . .
torsdag 29. januar 2009
Ferdig i Momostenango......
Naa har jeg, Julie og Lise kommet til xela. Jeg har hatt en kjempe fin uke i momostenango. Vi har bodd paa en spansk skole som styres av Rakel (hu har ei soster som heter sara og jeg har ei soster som heter rakel.. haha). det var kjempe snille folk der. paa dagtid var vi hos en mayaindianer som heter Rigoberto, det var helt spesielt og veldig morsomt. vi laerte mye om kulturen og spraak. hele familien hans var kjempe snille. det var helt forferdelig og dra derfra.. naa skal vi ta nattbussen til tikal. gleder meg kjempe masse=)
søndag 25. januar 2009
Nueva linda
Hei!
Vi er naa i Xela, har vaert en uke paa en finca som heter california og jobbet, utrolig koslige folk der med store hjerter.
Paa vei til California stoppet vi (det vil si jordbruksgruppa og gruppa med Anja, bente og Kari Anne og Vidar, Vidar kjoerte pick up) hos noen folk som hadde bosatt seg langs veien. Saken deres var midt i blinken for vaart feltarbeid.
De var boender, og hadde tidligere jobbet paa fincaen nueva linda. Men pga daarlige kaar og lite jord begynte de aa organisere seg, for a faa en forbedring. Fincaeieren likte dette daarlig, og fikk en av livvaktene sine til aa drepe lederen for de som organiserte seg, Victor Reyes. Vanligvis blir slik bare skoevet under teppe, ingen gjoer noe med det paa grunn av frykt for aa stikke seg ut. Men boendene nektet aa godta at en slik urettferdighet skulle gaa upaaaktet hen, og har siden den tid, 2004, demonstrert og gjort alt i deres makt (lovlig) for aa oppnaa rettferdighet.
(Representanent for gruppa som vi snakket med staar til venstre)
Boender som staar fram og ikke gir seg faar problemer. De ble hevet ut av fincaen, og har blitt bannlyst fra aa jobbe paa alle andre fincaer i naerheten. De maa lyve paa identiteten for aa faa legehjelp. Men allikevel stopper det dem ikke. De bor naa langs veien, sammen med tilhengere fra andre steder i Guatemala som stoetter deres sak, uten gjord, uten penger, uten trygghet, men med et haap om et bedre liv hvis rettferdigheten blir oppfylt.
De har faatt medhold i samtlige rettsinnstanser i Guatemala, men ingenting skjer. Hvorfor det kan man lure paa. Svaret er penger. Penger bestemmer, og de med mye penger kan gjoere hva de vil. Fincaeieren er tydeligvis rik. Det politiske liv styres av de rike. Hvordan kan man da gjoere noe, ha et haap om at noe skal skje? Man maa faa et internasjonalt press. Og inntil det skjer, hvis det skjer, faar vi haape at gruppene med rettferdighetskjempere holder ut. Og at ikke fincaeieren nok en gang velger aa bruke mer drastiske midler. Eller kan vi gjoere noe med?
Utrolig spennende aa moete disse folkene. Veldig engasjerte, med en enorm integritet. Jeg foeler vi bare leker demonstrasjon i Norge.
Til slutt. Finca California er vakker.
California har et kraftverk/badebasseng. Baade deilig og baerekraftig.
Dette er familien som jeg og ingvild sov og spiste hos. Utrolig soete som tok i mot oss med aapne armer.
Calefornia
Feltarbeidsgruppa som bestaar av Sindre, Haavard, Knut og jeg(Ingvild) har naa tilbrakt en uke paa fincaen Calefornia. Det har vaert en fin uke.
- ja, det var palmer der, og vi fikk ogsaa smake kokosnoettsaft rett fra kokosnoetten.
Knut og jeg bodde sammen i en familie og Haavard og Sindre i en annen. Familien til Knut og meg var veldig koselig. Anselma, mannen i familien er 26 og Antonia konen hans er 21. De har tre bra paa 6, 3 og 1 aar. De hadde ogsaa en veldig stor kalkun som baade jeg og Knut var veldig redde for, helt til 3 aaringen i familien naermest loefta den opp. Men altsaa, den saa hvertfall veldig skummel ut!
De hadde ogsa ender, hoener og kyllinger som alltid det var mye styr med aa jage utav kjoekkenet.
Den foerste dagen med arbeid fikk baade Haavard og Sindre utlevert macheter (store kniver) og ble satt til aa grave i aakeren med mannfolket. Knut og jeg derimot ble sendt inn i skogen sammen med de eldre damene for aa fylle paa saape og sprit i innstalasjonen som fanger insekter paa kaffejordene.
(Disse damene jeg og Knut arbeida med, var forresten ikke noen hvilkensomhelst damer, to av dem var mayaprestinner paa fincaen.)
Men men... vaart arbeid var i det minste ikke saa hardt. Damene likte nemlig veldig godt aa baade ta en pause eller fem.
En av de mange pausene paa arbeid. Her diskutere vi religion, postmodernisme, metalatter, pellefant og diverse andre spennende emner.
Utover i uka var ogsaa Haavard og Sindre (og flere andre artige eldre menn) med paa arbeidet med aa fylle paa saape og sprit.
Sindre og Paul, eller Paulito som man gjerne kalte ham. Med -ito paa slutten av et navn betyr det at noe er lite. Vell er Sindre ganske hoey, men det er ikke bare det som gjoer kontrasten saa stor. Denne mannen var virkelig liten. Fikk litt syvende far i huset assosiasjoner, siden han ogsaa saa saa sykt gammel ut.
Arbeidsdagen starta kl.7 og for oss slutta den kl.13. Etter arbeid var det tid baade til aa bade i badebassenget deres (som egentlig er et vannkraftverk, veldig kult!), lese, prate med folk eller spille fotball.
Fredagen passa hele gjengen paa kuene og den svaere oksen, veldig spennende.
Den siste dagen hadde vi moetet med hele styret paa fincaen som fortalte oss litt om historie og situasjonen til fincaen idag. Boendene som idag eier fincaen arbeidet tett med organisasjonen Kab'awil for aa faa dette til (Kab'awil er organisasjonen Sund fhs samarbeider med). Boendene tok opp et laan paa 3 millioner for aa faa kjoept Calefornia og idag har de betalt ned 2 av 3 millioner.
De har klart aa betale laanet ned til rett tid, og har derfor ungaatt aa faa boeter som mange av de andre fincaene Kab'awil har samarbeidet med har faatt.
Styret (Junto directivo) til Calefornia. Styret ble valgt i en avstemning hvor alle som bor paa fincaen har stemmerett. Styret sitter i to aar av gangen. Damen mest til hoeyre er president og mannen mest til hoyre er visepresident.
Saa alt i alt har dette vaert en veldig bra uke. Bra start paa feltarbeidet. I morgen tidlig reiser vi til Brigida og hennes familie. De har ikke jord, og strever for aa faa det.
Sammen med damene med de fine tradisjonelle klaerne i Guatemala.
Sindre med sin nye Novia(kjaereste)Kata, paa nette 48 aar.
Hasta luego
- ja, det var palmer der, og vi fikk ogsaa smake kokosnoettsaft rett fra kokosnoetten.Knut og jeg bodde sammen i en familie og Haavard og Sindre i en annen. Familien til Knut og meg var veldig koselig. Anselma, mannen i familien er 26 og Antonia konen hans er 21. De har tre bra paa 6, 3 og 1 aar. De hadde ogsaa en veldig stor kalkun som baade jeg og Knut var veldig redde for, helt til 3 aaringen i familien naermest loefta den opp. Men altsaa, den saa hvertfall veldig skummel ut!
De hadde ogsa ender, hoener og kyllinger som alltid det var mye styr med aa jage utav kjoekkenet.
Den foerste dagen med arbeid fikk baade Haavard og Sindre utlevert macheter (store kniver) og ble satt til aa grave i aakeren med mannfolket. Knut og jeg derimot ble sendt inn i skogen sammen med de eldre damene for aa fylle paa saape og sprit i innstalasjonen som fanger insekter paa kaffejordene.
(Disse damene jeg og Knut arbeida med, var forresten ikke noen hvilkensomhelst damer, to av dem var mayaprestinner paa fincaen.)
Men men... vaart arbeid var i det minste ikke saa hardt. Damene likte nemlig veldig godt aa baade ta en pause eller fem.
En av de mange pausene paa arbeid. Her diskutere vi religion, postmodernisme, metalatter, pellefant og diverse andre spennende emner.
Utover i uka var ogsaa Haavard og Sindre (og flere andre artige eldre menn) med paa arbeidet med aa fylle paa saape og sprit.
Sindre og Paul, eller Paulito som man gjerne kalte ham. Med -ito paa slutten av et navn betyr det at noe er lite. Vell er Sindre ganske hoey, men det er ikke bare det som gjoer kontrasten saa stor. Denne mannen var virkelig liten. Fikk litt syvende far i huset assosiasjoner, siden han ogsaa saa saa sykt gammel ut.Arbeidsdagen starta kl.7 og for oss slutta den kl.13. Etter arbeid var det tid baade til aa bade i badebassenget deres (som egentlig er et vannkraftverk, veldig kult!), lese, prate med folk eller spille fotball.
Fredagen passa hele gjengen paa kuene og den svaere oksen, veldig spennende.
Den siste dagen hadde vi moetet med hele styret paa fincaen som fortalte oss litt om historie og situasjonen til fincaen idag. Boendene som idag eier fincaen arbeidet tett med organisasjonen Kab'awil for aa faa dette til (Kab'awil er organisasjonen Sund fhs samarbeider med). Boendene tok opp et laan paa 3 millioner for aa faa kjoept Calefornia og idag har de betalt ned 2 av 3 millioner.
De har klart aa betale laanet ned til rett tid, og har derfor ungaatt aa faa boeter som mange av de andre fincaene Kab'awil har samarbeidet med har faatt.
Styret (Junto directivo) til Calefornia. Styret ble valgt i en avstemning hvor alle som bor paa fincaen har stemmerett. Styret sitter i to aar av gangen. Damen mest til hoeyre er president og mannen mest til hoyre er visepresident.
Saa alt i alt har dette vaert en veldig bra uke. Bra start paa feltarbeidet. I morgen tidlig reiser vi til Brigida og hennes familie. De har ikke jord, og strever for aa faa det.
Sammen med damene med de fine tradisjonelle klaerne i Guatemala.
Sindre med sin nye Novia(kjaereste)Kata, paa nette 48 aar.
Hasta luego
Guatemalamoments.
Guatemalamoment- Du gjoer noko som du vanligvis gjer i Norge og plutseleg blir du overraska over aa vaere i Guatemala. Dette blir gjerne etterfulgt av aa seie eller tenke orda "Shit, eg er i Guatemala!" eller "Guatemalamoment!"
Eg har to eksempel paa dette som illustrerer utrykket guatemalamoment veldig godt.
Eg og Haavard prata om heilt random temaer som film, boeker, teater, teikneseriar og hadde avslutta med ein lengre samtale om Jason som forfattar. Det er den heilt vanlege samtalen om laust og fast som ein har utan atein har noiko haap om aa komme nokon vei. Hadde heilt gloeymt at eg ikkje var i Noreg. Plutseleg ser eg ut doera og oppdagar ei knallraud sol som gaar ned over gummitrer i eit vnnvittig landskap mens eg hoerer lyden av eit opent matbaal og sildring av vatn.
Andre historia.
Haavard sitter og leser Ringenes Herre litt seint paa ettermiddagen. Sitter der heilt betatt av dette magiskeuniverse med rare spraak og sproe hendingar. Plutsileg blir han klar over at rundt han sitter dei ei mayaprestinne saman med ei lita gruppe indianararog pratar Quiche, eit heilt ukjent spraak, med kvarandre.
Eg har to eksempel paa dette som illustrerer utrykket guatemalamoment veldig godt.
Eg og Haavard prata om heilt random temaer som film, boeker, teater, teikneseriar og hadde avslutta med ein lengre samtale om Jason som forfattar. Det er den heilt vanlege samtalen om laust og fast som ein har utan atein har noiko haap om aa komme nokon vei. Hadde heilt gloeymt at eg ikkje var i Noreg. Plutseleg ser eg ut doera og oppdagar ei knallraud sol som gaar ned over gummitrer i eit vnnvittig landskap mens eg hoerer lyden av eit opent matbaal og sildring av vatn.
Andre historia.
Haavard sitter og leser Ringenes Herre litt seint paa ettermiddagen. Sitter der heilt betatt av dette magiskeuniverse med rare spraak og sproe hendingar. Plutsileg blir han klar over at rundt han sitter dei ei mayaprestinne saman med ei lita gruppe indianararog pratar Quiche, eit heilt ukjent spraak, med kvarandre.
Kanskje noen har lyst til aa laere seg teksten paa den nye "hiten" vaar?
Den er vaffal:
%Don Domingo, Don Domingo ¿donde esta? ¿donde esta?%
Marthina lo busca
sus pantalones
%por favor, por favor%
(Og kanskje noen vil lage en fortsettelse paa denne sangen om saanne dagelige hendelser, som iallefall er dagelige i Guatemala...)
Den er vaffal:
%Don Domingo, Don Domingo ¿donde esta? ¿donde esta?%
Marthina lo busca
sus pantalones
%por favor, por favor%
(Og kanskje noen vil lage en fortsettelse paa denne sangen om saanne dagelige hendelser, som iallefall er dagelige i Guatemala...)
fredag 23. januar 2009
Feltarbeid
Ja, no e Ingrid, Astrid og eg i Coban paa feltarbeid. Vi har om funksjonshemmede saa vi e paa en skole her, den faar stotte hos Redd Barna Norge, og det va vell egentlig saann vi oppdaga den.
I dag har eg, Astrid og Marianne (ho e aa besoke oss) vaert i klassen der de dove ongan gaar, maa kanskje sei at Ingrid har vaert sjuk saa ho va ikkje med i dag(e ho e frisk no altsaa). Aa vaere i en klasse med bare dove eleva va faktisk ganske interessant. De har to laerea, en som e dov og ei som ikkje e det(men ho kan naturligvis tegnspraak). Det e for det forste ganske spennanes aa se kor ivrig dem e naar dem snakke med kvaerandre, og kor rask dem e til aa kommunisere. Og for det andre saa e det heilt utrolig stille i det klasseromme. Men daakker veit saanne irriteranese lyda som naar naan sitt aa tromme med blyanten eller viss naan trampe i gulve(saann risting paa fotn) saa kjaem det veldig godt frem i en saann klasse, men det som e saa arti e at det ikkje e naan som bryr seg;) Maa ikkje naan ta detta ille opp altsaa, for det e ikkje meint naakka negativt! Eg veit jo ikkje om det e naan laesera som tar ting fort ille opp, derfor maatte eg poengtere det:p
Men vaertfall, det va skikkelig spennanes aa vaere i den klassen, og vi fikk med oss en del tegnspraak, og det syns eg e utrolig artig. Paa slutten av dagen hadde de bare han dove laerern, saa det va litt utfordring til oss, for da horte vi ikkje, ka som bei sagt og maatte vell egentlig bare gjette litt:p
Ellers vil eg sei at eg har "shoppa" for forste gang etter at eg kom hit. Og for de som kjenne meg saa e det bra;) Har kjopt litt tekstila:D Saa det blir kanskje litt sying naar eg kjaem heim:)
- Og i maarra skal vi kanskje til ett utrolig fint vannfall, en av de finaste plassan i Guatemala (i folge Lonely Planet, haha)
Ha ei fin helg!
I dag har eg, Astrid og Marianne (ho e aa besoke oss) vaert i klassen der de dove ongan gaar, maa kanskje sei at Ingrid har vaert sjuk saa ho va ikkje med i dag(e ho e frisk no altsaa). Aa vaere i en klasse med bare dove eleva va faktisk ganske interessant. De har to laerea, en som e dov og ei som ikkje e det(men ho kan naturligvis tegnspraak). Det e for det forste ganske spennanes aa se kor ivrig dem e naar dem snakke med kvaerandre, og kor rask dem e til aa kommunisere. Og for det andre saa e det heilt utrolig stille i det klasseromme. Men daakker veit saanne irriteranese lyda som naar naan sitt aa tromme med blyanten eller viss naan trampe i gulve(saann risting paa fotn) saa kjaem det veldig godt frem i en saann klasse, men det som e saa arti e at det ikkje e naan som bryr seg;) Maa ikkje naan ta detta ille opp altsaa, for det e ikkje meint naakka negativt! Eg veit jo ikkje om det e naan laesera som tar ting fort ille opp, derfor maatte eg poengtere det:p
Men vaertfall, det va skikkelig spennanes aa vaere i den klassen, og vi fikk med oss en del tegnspraak, og det syns eg e utrolig artig. Paa slutten av dagen hadde de bare han dove laerern, saa det va litt utfordring til oss, for da horte vi ikkje, ka som bei sagt og maatte vell egentlig bare gjette litt:p
Ellers vil eg sei at eg har "shoppa" for forste gang etter at eg kom hit. Og for de som kjenne meg saa e det bra;) Har kjopt litt tekstila:D Saa det blir kanskje litt sying naar eg kjaem heim:)
- Og i maarra skal vi kanskje til ett utrolig fint vannfall, en av de finaste plassan i Guatemala (i folge Lonely Planet, haha)
Ha ei fin helg!
Abonner på:
Innlegg (Atom)