Det var en gang...

hei og hopp!



Ingvild, haavard sindre og jeg har igjen kommet til Xela. Vi har vaert 5 dager hos den fantastiske familien til Brigida som bor paa et bittelite sted som heter piedra de fuego (ildsteinen, pga all flintsteinen som er aa finne der). Brigidas familie, som bestaar av moren, faren, soesteren og datteren til Brigida, er boender uten jord (altsaa ikke mye jord), og det er jo folk som dette feltarbeidet vaart handler om.



Brigida er en tidligere utvekslingselev ved Sund, noe som blant annet betyr at hun kan litt norsk, pluss at hun har faatt smake tradisjonen med groet hver loerdagsmiddag. Noe hun egentlig kunne vaert for uten. Men hvordan det naa egentlig ble slik saa fant vi ut at det maatte vi jo proeve ut her. Saa vi dro inn til en liten by i naerheten for aa kjoepe inn ingrediensene, ogsaa pinlig klare over at ingen av oss hadde peiling paa hvordan man egentlig lage groet.



Faren til Brigida jobber i denne lille byen som skomaker, og har da derfor et knoettlite kontor der det som regel var alt for mye mennesker. Han har ogsaa engasjert seg i diverse organisasjoner, og har tidligere sittet i styret for kabawil, en av organisasjonene som jobber for aa bedre vilkaarene for boendene i Guatemala, og som har startet opp folkehogskolen som Sund samarbeider saa tett med. Han er naa leder for en asossiasjon som heter "assosiasjonen for utviklingen av indianderboenders rettigheter" som hjelper boender uten jord aa faa tak i jord samt faa tak i jord som det ikke er noen problemer rundt (er et vanlig problem at fincaeiere selger jord de egentlig ikke eier, for at det da etter betalingen har skjedd, kommer en annen fincaeier og hiver de ut.)



Altsaa, groeten ja. Sindre, Haavard og jeg satte i gang aa maale opp ris (som vi ikke helt viste om funket fordi maa man ha groetris eller?) ved hjelp av tomme halvlitersflasker, litt papir (trakt), en bolle for alt vi soelte til aa ha under, 12 kvinnelige tilskuere som stod rundt og latet som de gjorde noe veldig viktig (tydeligvis utilpasse over aa ha tre menn paa kjoekkenet). Risen skal altsaa kokes opp (med vann i), noe som skjedde over "komfyren", altsaa det aapne baalet. Vi foelte oss veldig gammelnorske. Det maa ogsaa nevnes at "kjoekkenhuset" ikke er svaere greiene, og det er for eksempel ikke noen pipe der. Jeg har en teori om at roeyken legger seg saapass hoyt at den gjennomsnittlige guatemaltekeren ikke merker den. Det gjorde derimot vi.



Aa koke groet gaar fortere enn man skal tro paa aapen flamme. Paa samme tid maatte vi ogsaa male kanelstengene vi hadde kjoept inn, litt eksotisk, men vanskeligere enn man skulle tro. Saa var det tid for aa spise. Haavard og jeg demonstrerte, foerst groeten (som vi var og er umaatelig stolte av), saa kanel og sukker (bare perlesukker, sukk) og deretter en klatt margarin paa toppen (altsaa ikke smoer, dobbeltsukk). Familien smilte (om det var et stivt smil vet vi ikke), og sa me gusta og spiste da opp. Haavard og jeg, med litt huskehjelp fra Sindre og "rensnakking" hjelp fra Brigida, fortalte historien om askeladden som kappaat med trollet. UTROLIG KUL OPPLEVELSE, anbefales til neste aars kull!