Keep on husselin' husselin'..

Jeg og Sindre kommer rett fra Marios Pool. Sindre ble eid.

Gjennom døra ut fra leiligheten hans, fortalte stuebordet oss at Mario liker sprit. De fire ungdommene hans liker å le av oss. Vi liker å betale minst mulig for en halvtime biljard. Derfor blei vi litt satt ut når kona til Mario signaliserte at vi skulle betale søtti Quetzaler for det ene spillet vi rakk. Søtti Quetzaler! Det tilsvarer sekstitre norske kroner. Mer enn de tok på Biljardcaféen i Skien!*

Men jeg og Sindre ville ikke komme i noe trøbbel med Mario. Hvis Mario ville hustle oss så, so be it. Hverken spritflaskene eller sønnene hans anbefalte oss å kødde med Mario.** Så jeg bladde nølende opp en hundrelapp. Kona tok den først, men gav den til Mario da han kom forbi. "Siete" veksle for søtti sa hun, noe som dro Mario inn på bakrommet. Og han kom ikke ut. Vi satt der i ti, tjue, førti minutter og no sign of Mario.

Ikke nok med at de skulle hussle vårs for søtti Quetzaler. Nå tok de faen meg vekslepengene og! Det er vel mildt sagt urimelig. Desto større var gleden da Mario endelig kom ut, og med noe jeg kjente var mer enn de rettmessige tredve Quetzalene i veksel.

"OK nå går vi!" sa jeg til Sindre og vi kappgikk vekk fra Mario og vekk fra de illevarslende sønnene hans. "Vi fikk søtti tilbake!" hvisket jeg mens vi sneik oss gjennom den løypa som ville være vanskeligst å spore. Hussel back at ya!

Derfor var det med flere penger og en eliminert skadefryd at jeg telte gjennom vekslepengene og kom til nittitre. Det kosta sju Quetzaler! The drama, The drama...


*Biljardcaféen i Skien blei jo lagt ned fordi de tjente pengene sine på amf. but still...

**Dessuten var vi bare oss to, ikke tre stykker som vi har lært at vi må Være for å gå trygt i Guatemalas smug.