Etter tre dager med samling i Xela har alle elevene nå reist gruppevis til ulike kroker av landet på eget opplegg.
De kom fornøyde og ved godt mot til byen etter fulført feltarbeid, for tre dager med hygge, debriefing og aktiviteter.
Det gleder meg å se hvordan alle sammen møter enhver ny opplevelse med entusiasme, mot og positiv instilling. det gleder meg hvor mye de lærer, det gleder meg hvor mye de kommuniserer - med eller uten spansk. Det gleder meg å se den utviklingen alle elevene har vært gjennom, hver på sin måte.
Noen har blitt tøffere, andre mer utadvent, noen mer flesible, andre mer systematiske. Alle er de tålmodige og flinke til ta vare på hverandre.
Til alle venner, familie, medstudenter, lærere, kjærester eller hemmelige beundrere som leser denne bloggen for å holde seg oppdatert så vil jeg bare si: slapp av, vær stolte og gled dere til all oppdatering og alle bilder dere kan få (se) når de vender snuten hjemover mot Norge.
Med vennlig hilsen, en meget stolt (og ganske trist for at det snart er slutt) assistent
Marianne Gulli
lørdag 7. februar 2009
mandag 2. februar 2009
Det var en gang...
hei og hopp!
Ingvild, haavard sindre og jeg har igjen kommet til Xela. Vi har vaert 5 dager hos den fantastiske familien til Brigida som bor paa et bittelite sted som heter piedra de fuego (ildsteinen, pga all flintsteinen som er aa finne der). Brigidas familie, som bestaar av moren, faren, soesteren og datteren til Brigida, er boender uten jord (altsaa ikke mye jord), og det er jo folk som dette feltarbeidet vaart handler om.
Brigida er en tidligere utvekslingselev ved Sund, noe som blant annet betyr at hun kan litt norsk, pluss at hun har faatt smake tradisjonen med groet hver loerdagsmiddag. Noe hun egentlig kunne vaert for uten. Men hvordan det naa egentlig ble slik saa fant vi ut at det maatte vi jo proeve ut her. Saa vi dro inn til en liten by i naerheten for aa kjoepe inn ingrediensene, ogsaa pinlig klare over at ingen av oss hadde peiling paa hvordan man egentlig lage groet.
Faren til Brigida jobber i denne lille byen som skomaker, og har da derfor et knoettlite kontor der det som regel var alt for mye mennesker. Han har ogsaa engasjert seg i diverse organisasjoner, og har tidligere sittet i styret for kabawil, en av organisasjonene som jobber for aa bedre vilkaarene for boendene i Guatemala, og som har startet opp folkehogskolen som Sund samarbeider saa tett med. Han er naa leder for en asossiasjon som heter "assosiasjonen for utviklingen av indianderboenders rettigheter" som hjelper boender uten jord aa faa tak i jord samt faa tak i jord som det ikke er noen problemer rundt (er et vanlig problem at fincaeiere selger jord de egentlig ikke eier, for at det da etter betalingen har skjedd, kommer en annen fincaeier og hiver de ut.)
Altsaa, groeten ja. Sindre, Haavard og jeg satte i gang aa maale opp ris (som vi ikke helt viste om funket fordi maa man ha groetris eller?) ved hjelp av tomme halvlitersflasker, litt papir (trakt), en bolle for alt vi soelte til aa ha under, 12 kvinnelige tilskuere som stod rundt og latet som de gjorde noe veldig viktig (tydeligvis utilpasse over aa ha tre menn paa kjoekkenet). Risen skal altsaa kokes opp (med vann i), noe som skjedde over "komfyren", altsaa det aapne baalet. Vi foelte oss veldig gammelnorske. Det maa ogsaa nevnes at "kjoekkenhuset" ikke er svaere greiene, og det er for eksempel ikke noen pipe der. Jeg har en teori om at roeyken legger seg saapass hoyt at den gjennomsnittlige guatemaltekeren ikke merker den. Det gjorde derimot vi.
Aa koke groet gaar fortere enn man skal tro paa aapen flamme. Paa samme tid maatte vi ogsaa male kanelstengene vi hadde kjoept inn, litt eksotisk, men vanskeligere enn man skulle tro. Saa var det tid for aa spise. Haavard og jeg demonstrerte, foerst groeten (som vi var og er umaatelig stolte av), saa kanel og sukker (bare perlesukker, sukk) og deretter en klatt margarin paa toppen (altsaa ikke smoer, dobbeltsukk). Familien smilte (om det var et stivt smil vet vi ikke), og sa me gusta og spiste da opp. Haavard og jeg, med litt huskehjelp fra Sindre og "rensnakking" hjelp fra Brigida, fortalte historien om askeladden som kappaat med trollet. UTROLIG KUL OPPLEVELSE, anbefales til neste aars kull!
Ingvild, haavard sindre og jeg har igjen kommet til Xela. Vi har vaert 5 dager hos den fantastiske familien til Brigida som bor paa et bittelite sted som heter piedra de fuego (ildsteinen, pga all flintsteinen som er aa finne der). Brigidas familie, som bestaar av moren, faren, soesteren og datteren til Brigida, er boender uten jord (altsaa ikke mye jord), og det er jo folk som dette feltarbeidet vaart handler om.
Brigida er en tidligere utvekslingselev ved Sund, noe som blant annet betyr at hun kan litt norsk, pluss at hun har faatt smake tradisjonen med groet hver loerdagsmiddag. Noe hun egentlig kunne vaert for uten. Men hvordan det naa egentlig ble slik saa fant vi ut at det maatte vi jo proeve ut her. Saa vi dro inn til en liten by i naerheten for aa kjoepe inn ingrediensene, ogsaa pinlig klare over at ingen av oss hadde peiling paa hvordan man egentlig lage groet.
Faren til Brigida jobber i denne lille byen som skomaker, og har da derfor et knoettlite kontor der det som regel var alt for mye mennesker. Han har ogsaa engasjert seg i diverse organisasjoner, og har tidligere sittet i styret for kabawil, en av organisasjonene som jobber for aa bedre vilkaarene for boendene i Guatemala, og som har startet opp folkehogskolen som Sund samarbeider saa tett med. Han er naa leder for en asossiasjon som heter "assosiasjonen for utviklingen av indianderboenders rettigheter" som hjelper boender uten jord aa faa tak i jord samt faa tak i jord som det ikke er noen problemer rundt (er et vanlig problem at fincaeiere selger jord de egentlig ikke eier, for at det da etter betalingen har skjedd, kommer en annen fincaeier og hiver de ut.)
Altsaa, groeten ja. Sindre, Haavard og jeg satte i gang aa maale opp ris (som vi ikke helt viste om funket fordi maa man ha groetris eller?) ved hjelp av tomme halvlitersflasker, litt papir (trakt), en bolle for alt vi soelte til aa ha under, 12 kvinnelige tilskuere som stod rundt og latet som de gjorde noe veldig viktig (tydeligvis utilpasse over aa ha tre menn paa kjoekkenet). Risen skal altsaa kokes opp (med vann i), noe som skjedde over "komfyren", altsaa det aapne baalet. Vi foelte oss veldig gammelnorske. Det maa ogsaa nevnes at "kjoekkenhuset" ikke er svaere greiene, og det er for eksempel ikke noen pipe der. Jeg har en teori om at roeyken legger seg saapass hoyt at den gjennomsnittlige guatemaltekeren ikke merker den. Det gjorde derimot vi.
Aa koke groet gaar fortere enn man skal tro paa aapen flamme. Paa samme tid maatte vi ogsaa male kanelstengene vi hadde kjoept inn, litt eksotisk, men vanskeligere enn man skulle tro. Saa var det tid for aa spise. Haavard og jeg demonstrerte, foerst groeten (som vi var og er umaatelig stolte av), saa kanel og sukker (bare perlesukker, sukk) og deretter en klatt margarin paa toppen (altsaa ikke smoer, dobbeltsukk). Familien smilte (om det var et stivt smil vet vi ikke), og sa me gusta og spiste da opp. Haavard og jeg, med litt huskehjelp fra Sindre og "rensnakking" hjelp fra Brigida, fortalte historien om askeladden som kappaat med trollet. UTROLIG KUL OPPLEVELSE, anbefales til neste aars kull!
Tortillas
Jorden til Brigidas familien ligger en times gaatur vekke fra huset deres. Gaaturen synes iallefall jeg var vell saa tung som selve arbeidet. Stien vi gikk gikk nemlig veldig mye opp og ned. I tillegg hadde vi to kuer, en hest og en hund paa slep.
Dette er den foerste dagen paa arbeid sammen med familien. Her skal vi spise lunsj som Brigida og jeg har laget mens Sindre og Haavard rydda et jordstykke.
Aa lage tortillas er ikke saa lett som man kunne tro! Dyp konsentrasjon for min del. Jeg fant iallefall et knep for mine tortillaser som havna paa bakkken.... Hunden var nemlig veldig glad i tortillasdeig. Brigida i bakgrunnen var en kloepper!
Haavard faar tortillasen til.
De hadde ikke stekeplate eller ovn i familien, men brukte ild til all matlaging.
Datteren og broren til Brigida. Utrolig skjoenne folk.
Datteren var sinnsvakt redd for oss hoeye, hvite og rare mennesker. Bare ved aa vaere i naerheten kunne faa hene til aa hylgrine.
Dette er den foerste dagen paa arbeid sammen med familien. Her skal vi spise lunsj som Brigida og jeg har laget mens Sindre og Haavard rydda et jordstykke.
Aa lage tortillas er ikke saa lett som man kunne tro! Dyp konsentrasjon for min del. Jeg fant iallefall et knep for mine tortillaser som havna paa bakkken.... Hunden var nemlig veldig glad i tortillasdeig. Brigida i bakgrunnen var en kloepper!
Haavard faar tortillasen til.
De hadde ikke stekeplate eller ovn i familien, men brukte ild til all matlaging.
Datteren og broren til Brigida. Utrolig skjoenne folk.
Datteren var sinnsvakt redd for oss hoeye, hvite og rare mennesker. Bare ved aa vaere i naerheten kunne faa hene til aa hylgrine.
Tenk paa det!
Naa har vi soren meg opplevd det ogsaa, min store, store drom!
Aa vaakne opp midt i regnskogen dinglende i en hengekoye til lyden av verdens mektigste rost, en morgenfrisk, levende regnskog med sine hylende aper, brolende jaguarer og skravlete fugler i tusenfold.
Ogsaa den folelsen av aa vandre barbeint paa den gamle jorda midt i alt det gronne, ogsa plutselig aapenbarer det seg en kjempediger pyramide som ser ut som den har dalt ned fra himmelen...
Ogsaa klatre opp paa pyramiden, og se! Hva ser vi??? Et hav av gront, av skog, saa langt oye kan se.
Ogsaa ble vi vist rundt i jungelen, av en indianer, Mino het han visst, som visste alt om jungelens hemmeligheter og kunne alle slags dyrespraak. Han viste oss hvilke planter som var egnet til hva, og jeg fikk god bruk for en som het Sancta Maria, som hjelper mot loppebitt.
Jeg er i den syvende eller muligens aattende himmel, dette er noe av det storste jeg har opplebd noensinne. Maa tilbake.Maa tilbake.
Aa vaakne opp midt i regnskogen dinglende i en hengekoye til lyden av verdens mektigste rost, en morgenfrisk, levende regnskog med sine hylende aper, brolende jaguarer og skravlete fugler i tusenfold.
Ogsaa den folelsen av aa vandre barbeint paa den gamle jorda midt i alt det gronne, ogsa plutselig aapenbarer det seg en kjempediger pyramide som ser ut som den har dalt ned fra himmelen...
Ogsaa klatre opp paa pyramiden, og se! Hva ser vi??? Et hav av gront, av skog, saa langt oye kan se.
Ogsaa ble vi vist rundt i jungelen, av en indianer, Mino het han visst, som visste alt om jungelens hemmeligheter og kunne alle slags dyrespraak. Han viste oss hvilke planter som var egnet til hva, og jeg fikk god bruk for en som het Sancta Maria, som hjelper mot loppebitt.
Jeg er i den syvende eller muligens aattende himmel, dette er noe av det storste jeg har opplebd noensinne. Maa tilbake.Maa tilbake.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)